stianpaatur

Dette blogginnlegget må vel sies å være det nærmeste en reiseblogg i ordets rette forstand man kan komme. Klare for en togtur av det spesielle slaget? Godt! La oss tøffe av gårde fra Mandalay (Myanmar)  en meget tidlig tirsdag morgen. Alle ombord!

04.00 Avgang Mandalay stasjon. On time!

04.11 Toget nærmer seg sakte men sikkert en hastighet på ca 15 km/t, dog oppleves det som det går minst like mye sideveis som fremover.

05.03 Tretti minutters uforklarlig stopp der damer med fruktfat hvilende på sine hoder vandrer utrettelig frem og tilbake utenfor toget i håp om salg.

05.10 Konduktøren ber en sveitsisk far og sønn om å snu setet tilbake i fartsretningen etter at de hadde snudd det 90 grader mot vinduet. Det hadde vært noe, NSB!

06.10 Toget stopper. Igjen.

06.11 Toget rygger.

06.13. Toget stopper. Plukker opp ei dame som står langs skinnegangen ”in the middle of nowhere”.

06.27 Toget kjører fremover igjen etter å ha penset inn på nytt spor.

06.33 Noen røyker inne i kupeen. Eller en anne kupe, alle dører er åpme og nesen er sensitiv. Ingen røykelov i Myanmar. Nesten synd ikke en av generalens familie strøk med av lungekreft. Da ville trolig røyking ha blitt like effektivt forbudt som mopeder er det i Yangon etter at generalens sønn døde i en mopedulykke. Asias eneste storby uten en eneste moped…?

06.37 Blader fra tregreiner drysser inn i kupeen gjennom de åpne vinduene etter hvert som toget åler seg frem gjennom til dels tett vegetasjon.

07.38 Med morgenens første solstråler snikende inn gjennom de åpne vinduspostene når vi dagens hittil høyeste hastighet i lett hellende terreng og medvind. Antar vi snuste på ca 50 km/t en kort stund. Dagens hittil kraftigste risting utløser et forsiktig gisp blant mine medpassasjerer på ”Upper Class”.

Ordinary class (tresmak i baken…)

08.24 Stopp i Pyin Oo Lwun. Ca tjue turister med billetter på perrongen hvorav bare et fåtall får komme på toget da de visstnok har glemt å hekte på en ekstra vogn i Mandalay. Shit happens. And then there´s Myanmar…

09.11. Vi rister endelig videre mot vår Hsipaw, vår destinasjon. Visstnok fant de en vogn etter hvert…

09.33 Mens jeg sitter og leser kommer det en tung backpacker-sekk deisende i bakken etter den verste ristingen hittil. Toget stopper for damage control. No casulties.

11.39 Toget stopper for fotografering av den berømte viadukten, Gotleik Viaduct, bygget i 1901 av amerikanere på oppdrag fra britene. Verdens høyeste spenn da den ble bygget. Etter sigende første gang renovert i 1990… ”Ten minutes”, er beskjeden vi får.

11.41 ”The traing is going”, kommer det fra mannen som ser mer ut som en sersjant enn en konduktør. Noe han meget vel kan være for alt jeg vet… Uansett, ti kjappe minutter.

12.45 Førtifem minutter etter vår opprinnelige ankomsttid i Hsipaw finner jeg meg selv løpende ved siden av toget med fem-seks andre turister. Foranledningen var et stopp på en stasjon som dro ut i tid og jeg fant ut at jeg ville kjøpe noe å spise. Mens jeg betaler kommer et tog i motgående retning inn på sporet mellom perrongen jeg befinner meg på og mitt tog. Og akkurat i det det andre toget stopper og blokkerer sporet så blåser lokomotivføreren i togets fløyte som tegn på at det er klart for avgang! Jeg og de andre hiver oss inn i det nærmeste toget, ut på andre siden og begynner å løpe ved siden av vårt eget tog. Mer på grunn av togets forannevnte akselerasjonshastighet enn mine falmende spurtegenskaper får jeg (og forhåpentligvis de andre) hevet meg på og etter hvert returnert til setet der sekk, veske, penger og pass befinner seg… Puh!

13.32 En time og trettito minutter etter opprinnelig ankomst. Begynner å bli smålei og savnet etter NSB blir stadig større, ikke minst på grunn av den stadig tilbakevendende eimen av urin jeg aldri har opplevd på NSB sine tog.

12.42 Hsipaw. Fremme!

12.44 Falsk alarm. Lurer på hvor mange av de som gikk av toget faktisk innser feilen og kommer tilbake?

12.50 Ikke mange…

15.04 Vi snirkler oss frem i en fart du knapt hadde vunnet et maraton med. Magefølelsen sier meg dog at endestasjonen er nær.

15.14 Fremme!i følge konduktørsersjanten som er av typen du ikke setter spørsmålstegn ved. Hopper av! Til tross for inntak av mye rart de siste månedene var magefølelsen fortsatt til å stole på.

Turen tok altså elleve timer og 46 minutter. Distansen er 216 kilometer. Noe som gir en snitthastighet på drøye 18 kilometer i timen. Altså hadde man ikke vunnet et maraton. Men ingen skal si at det ikke var en litt annerledes togtur…

PS Nettstedet tillater meg ikke å laste ned en video av ristingen underveis, men ta en titt på min FB-side, jeg legger ut videoen der.

Stian

Da er det vel på tide med en aldri så liten oppdatering vil jeg mene. Mye har skjedd siden forrige innlegg og et par kontinenter er tilbakelagt. I skrivende stund befinner jeg meg på en sovebuss i Vietnam, mellom idylliske Hoi An og majestetiske Hue. Dette innlegget skal også handle om transport, men av en ganske annen karakter…

Tretti minutter i en tuk-tuk i Phnom Penh

Innen jeg ankom Kambodsja hadde jeg lest at det kunne være smart å leie en moto (moped) eller en sykkel for å ta seg rundt. Tretti minutter i en tuk-tuk (moped med vogn) senere var tanken skrinlagt for godt.

I Kambodsja har man kun èn trafikkregel og den lyder som følger: Det finnes ingen regler!, den sterkeste overlever. Dette gir seg utslag i følgende scenarioer, alle opplevd av undertegnede i løpet av en kort tur fra flyplassen til sentrum:

• I det vi nærmer oss et gangfelt forsøker en gruppe på 10-12 mennesker å krysse gata. De første er halvveis ute i veien og min sjåfør må pent la de passere, men i stedet for å vente på de andre brøyter han vei gjennom gruppa.
• En bil har fått motorstopp langsmed den tungt trafikkerte veien. Her ringer man ikke etter Falken eller Viking, men man kaster seg under bilen med beina pekende ut i veibanen for å reparere maskineriet. Death wish!
• Dersom du svinger til venstre ut på en vei, og skal til venstre igjen et stykke lenger ned i veien, tar du deg selvsagt ikke bryet med å kjøre helt over i riktig kjørebane, du velger i stedet å kjøre MOT trafikken i opptil flere hundre meter.
• Absolutt alle snarveier benyttes – over p-plasser, bensinstasjoner, fortau, you name it!
• Blinklys er for puslinger, tuta derimot… Fungerer ikke tuta kan du bare bli hjemme. Den desidert viktigste atributten på et kjøretøy i Asia.

Tilsynelatende ser det ut til at det stort sett går ganske greit i trafikken med hensyn til farlige hendelser og ulykker. Det går forholdsvis sakte siden trafikken er så tett, man er sjelden oppe i mer enn 30 km/t. Men bakpå en mototaxi (som jeg også benyttet meg en del av) er det mer enn fort nok.

For øvrig var det interessant å merke seg at min sjåfør hadde hjelm, men at den hang ubrukt bak ham i tuk-tuken (se bilde). Jeg antar de benytter seg av samme prinsipp som på fly – hjelmen brukes kun i nødsfall og at den i så måte har omtrent like god effekt som redningsvesten vil ha dersom du ramler ned fra 30 000 fot…

Andre ting jeg har merket meg i Kambodsja/Vietnam er følgende:

• ”Alle” mellom sju og til de avgår med døden røyker. Et eller annet.
• De snakker veldig hyppig i telefonen men sjelden lenger enn fem sekunder (for øvrig en god grunn til å finne seg en kjæreste herfra)
• Damer spytter. Ofte. Mye. Hardt. Og maskulint (for øvrig en god grunn til IKKE å finne seg en kjæreste herfra). For øvrig tror jeg også damene i dette landet her, i motsetning til sine vestlige medsøstre, også fiser og bæsjer, men dette har jeg ikke kunnet bekrefte.
• Utover dette kan jeg nevnte at Kambodsja har 60 000 pagodaer men ”bare” 40 000 munker. Så om du vil ha din egen pagoda – become a munk in Cambodia!
• En usannsynlig tiltro til Tiger Balsam. Det kan brukes på alt fra tvangsekteskap via endometriose til mer eller mindre alvorlige trafikkulykker. Det sistnevnte fikk vi demonstrert da min nederlandske venn kickstartet mopeden sin uten å sitte på den og uten å ha trykket inn bremsene. Resultat: Han dundret inn i ei av damene som solgte Tiger Balsam og da hun hoiet og bar seg verre var det ingen vei utenom – han måtte investere umiddelbart for å stilne stormen. Og selvsagt fungerte det. Selv beit jeg nesten tunga av meg for å unngå å briste ut i latter med 20 illsinte og forundrete vietnamesere rundt oss…

Lover ingenting men kanskje, kanskje kommer det et innlegg til. Men en måned går fryktelig fort…

Stian

Det har vært stille fra meg en god stund nå, og forklaringen er selvsagt at all min tid har gått med til å skrive:

Stians ekstremt ufullstendige guide til et vellykket(?) Sør-Amerika opphold!!

Ting man bør unngå (og som er mer eller mindre smertelig selverfart):

1. Ikke gå fra smartelefonen din på et uteserveringsbord i mer enn ti minutter. Feltstudier er entydige i konklusjonen: Den vil bli stjålet!

2. Dersom du skal besøke Iguazu-fossene, og det SKAL du om du er på dette kontinentet, og bestemmer deg for å ta en av rib-båtene inn mot selve fossefallet, ta enten med deg fullstendig skift eller still i fullt sydvest…… Du blir bløt og du er ikke tilbake på hotellet/herberget før tidligst noen timer etterpå.

3. Og apropos Iguazu-fossene og naturreservatet som omgir de. Ta med myggspray eller bruk heldekkende klær. Stikkene er i skrivende stund fortsatt ikke borte og det er nå tre uker siden jeg var der. Og de klødde! Mye!

4. Å ta ei natt i leiebilen i nordlige fjellstrøk i Argentina virket i utgangspunktet som en fornuftig og ikke minst økonomisk gunstig ide, men det var før jeg forstod at temperaturen kryper faretruende nær null på vinteren på over 2000 meters høyde og at soveposen lå igjen i ei leilighet i Buenos Aires. Bilen ble gående en del på tomgang den natta… Fordelen var at jeg fikk en særdeles tidlig start på neste dag.

5. Ikke overvurder egen fysisk kapasitet på over 4000 moh uten særlig tilvenning. Selv for en tidligere godt trent backpacker på 36 så var det som å puste gjennom et sugerør da motbakkene skulle forseres.

6. Dersom du er glad i livet bør du tenke deg om to ganger før du blir med på nachspiel etter en kveld ute i Lima. Her kjører man bil på byen om man bor et stykke unna. Men man tar også bilen hjem igjen, uavhengig av promillenivå. Man leier helt enkelt designerte sjåfører som patruljerer gatene til å kjøre deg ut av det trafikkerte bybildet, deretter smetter du helt enkelt inn bak rattet og tar sjarmøretappen selv. Med to eller mer i promille! No problemo!

7. Dersom du er ute på en ridetur i en større gruppe, forsøk som gruppe å unngå å få smittende latteranfall som trigger hestene til å skritte og deretter galoppere slik at gauchoen (argentinsk kowboy) må foreta ta en heftig forbiridning med påfølgende bråstopp for å sperre veien for dere….

Ting man definitivt bør gjøre:

1. Besøke Iguazu-fossene. Verdens nest største fossefall målt i antall kubikkmeter vann som renner gjennom de og et fantastisk skue. Fossefallene stod til forventningene og vel så det. Majestetisk er kanskje det mest beskrivende adjektivet jeg kan komme på. Synd kameraet ble borte dagen før…

2. Spise så mange ”asadoer” i Argentina som overhodet mulig. En asado er en argentinsk barbeque som regel tilberedt av den tidligere omtalt gauchoen. De gutta kan primært to ting: Å ri og å steke kjøtt over åpen varme. Til gjengjeld behersker de begge deler like godt som Messi behersker lærkula. En åpenbaring av et måltid der det tilsynelatende aldri tar slutt på kjøttet. Eller vinen for den saks skyld. Skal man ri etterpå kan det være en fordel å holde igjen litt på den sistnevnte, ref. punkt syv på ting du bør unngå-listen.

3. Spis biff og dulce de leche i Argentina. Fungerer sikkert sammen også så godt som det er, selv om dulce de leche er en karamelisert sak laget av kondensert melk og en bråte med sukker som hadde fått Karius og Baktus til å snu seg i grava. Om de nå er døde, ingen hørte vel mer fra de etter at de seilte bakover i ganen for mange år siden. Minner litt om HamarPålegg (HaPå), bare enda bedre. NB Sterkt vanedannende.

4. Drar du til Rio bør du definitivt besøke en favella. De av dere som har lest innleggene til nå vet hvorfor. Annerledes og brutalt men et sted med mye hjerterom. Kan dog være en fordel å velge en passifisert en…

5. For de som søker litt adrenalinpumpende aktivitet på ferien kan jeg anbefale en taxitur eller to i forannevnte by. På nettene gir de blankt f… i alt som heter trafikklys, det hersker tydeligvis en ikke uttalt regel om at man ikke trenger å ta hensyn til de etter tolv. Og da jeg skulle ta taxi til flyplassen for avreise Buenos Aires kom det opp en ambulansebil med sirener og blålys bak oss. Om sjåføren bremset ned og kjørte pent til siden slik vi er vant med hjemme? Nope! – han valgte i stedet å kjøre fra ambulansen. Lærdommen er: får du et hjerteinfarkt i Rio. Ring taxi, ikke nødnummeret!

6. Oppleve den ”hellige dal” i Peru og se på steiner som veier opp mot 300 tonn som ble fraktet over avstander på opptil seks kilometer. Fra elveleiet og opp på høyder/fjell. Pyramidene i Egypt er meget imponerende men inkaene lå neimen ikke langt bak hva gjelder ingeniørkunst.

7. Machu Picchu er selvsagt storslagent, men unngå å bestille tur dagen i forveien… En allerede dyr opplevelse blir bare enda dyrere. Og skal du gå den 43 kilometer lange inka-stien fra Cuzco over fire dager må du bestille minimum seks måneder i forveien og ha tid nok i Cuzco til å venne deg til høyden. Punktet kunne strengt tatt vært med på ting du bør unngå-listen, men Machu Picchu er i seg selv et så fantastisk sted at jeg velger å plassere det her.

8. Kjøpe strikkegenser i Peru. Hjemmestrikkede gensere av nydelig alpakkaull til 85 kroner. Hva skal man si? Du store alpakka!

9. Besøke Paddy´s Irish Pub i Cuzco. Verdens høyest liggende irske pub. Bare for å ha gjort det.

10.  Slentre i en hengekøye med tærne dyppende nedi et ferskvann i Jericoacoara på Brasils østkyst. Blir ikke så mye mer avslappende enn det… Mange turister, javel, men en herlig atmosfære i den lille byen hvor du ikke finner så mye som en meter med asfalt eller grusvei. Bare sand. Overalt.

Stian

Mitt opphold i Brasil går ubønnhørlig mot slutten. Fire uker har gått fort etter at jeg kom meg avgårde fra folketomme Bozious og de siste dagene har ikke vært noe unntak. Man skulle jo tro at man har all verdens tid når man er backpacker men jeg kan fortelle dere at det er et fryktelig hardt liv.

På herberget her i Rio har jeg blant annet delt rom med en brite ved navn Christopher. Han er 30, har mye hår, reiser enda mer og sover mest. Han har et rekrutteringsfirma som han driver per e-post samt et leilighetskompleks han driver sammen med faren sin. I virkeligheten betyr det at faren driver det siden Christopher stort sett er på reisefot. Christopher fortalte forleden dag at han som regel pleier å ta 14 dager ferie før han reiser ut på sine lange reiser, og gjerne et par uker i etterkant også for å lade opp batteriene igjen… Så for dere som vurderer å backpacke rundt jorda – think again! Dette er kun for de tøffeste av de tøffe. For eksempel må man være oppe før 10 om man skal få den inkluderte frokosten på herberget. Og siden den består av et rundstykke utelukkende bestående av vann, gjær, hvetemel og litt salt, samt juice så kunstig at den får puppene til Pamela til å fremstå naturlige så sier det seg selv at man må komme seg opp i otta. Og for å toppe det hele kan jeg fortelle at i løpet av forrige natt falt det først en eyeliner ned fra køya over. Så en topp før det kulminerte med en pose med shampo, balsam og diverse andre produkter for økt intimhygiene. Hjelm er innkjøpt!

Som sagt – dette er røft! Men stort sett er det veldig bra, og i går opplevde jeg turens høydepunkt til nå – en hel dag i en av Rios beryktede favelaer. I favelaene bor man mer eller mindre oppå hverandre, sanitetsforholdene er så som så og brorparten av Rios 4-5000 årlige drap finner sted her som følge av rivalisering mellom ulike narkogjenger. Husene bygges uten at man eier tomta den bygges på og det er Rios fattige befolkning som følgelig “okkuperer” disse områdene. Vi var så heldige å få bli med Nelson, herbergets nattevakt, opp i favelaen han bor i, en favela som er “passifisert” av myndighetene. Vi, det vil si undertegnede, Anibal fra Chile, Herminia fra Argentina og Yoice fra Sao Paolo, visste allikevel ikke hva vi gikk til.

Det som møtte oss var det jeg har opplevd i resten av Brasil, bare enda sterkere og hjerteligere enn andre steder; imøtekommenhet, engasjement, vennlighet og hjerterom. Og barn som virkelig satte pris på å få besøk. Vi spiste lunsj på et sted som hadde to plastbord i første etasje, ingen i andre men derimot en «heftig» takterasse med to plastbord og en hel masse stoler. Av plast, selvsagt. Dette ble da betraktet som et spisested, og maten, joda, den var god den – tilberedt av gamlemor i familien, servert av barnebarnet mens far sjøl holdt oppsyn med det hele. Og utsikten over Rio var uslåelig. Kort aksepterte de også, utrolig nok, og Nelson bedyret at de også betalte “noe” skatt av det de tok inn. Resten av dagen gikk med til å spille fotball med en gjeng ungdommer samt å leke med Nelsons onkelunger. Vi ble glad i dem og dem i oss, det rant til og med en tåre eller ti fra Mateus, en liten pjokk som forelsket seg totalt i Anibal, da vi måtte dra.

Jeg sitter på flyplassen og venter på flyet som skal ta meg videre fra Brasil til biff – og tangoland – Argentina. Og når jeg reflekterer over de fire ukene jeg har tilbrakt her tenker jeg tilbake på alt som stod i norske aviser og alle advarslene jeg fikk i forkant av turen. Pass på eiendelene dine, se opp for lommetyver, ikke skrik eller løp om du blir ranet, det er kaos på flyplassene, du kan bli lurt. Med fasit i hånd kan jeg si at jo, jeg betalte litt mye for den drosjeturen i Fortaleza, men når man ikke har booket overnatting og ber drosjesjåføren finne et herberge så har man kun seg selv å takke. Utover det, dersom det ikke skulle skje noe i løpet av den neste timen, så har jeg ikke opplevd forsinkelser, køene på flyplassene jeg har vært på har vært kortere enn hjemme og folk har slettes ikke prøvd å lure eller rundstjele en naiv nordmann på tur. Snarere tvert i mot!

Oppsummert: Antallet snille mennesker er vesentlig høyere enn de med uærlige hensikter. That´s a fact!

Adeus e despedida, Brasil

PS innlegget ble skrevet for noen dager siden, så jeg har vært i Buenos Aires noen dager nå.

Tiden går fort når man har det morsomt heter det, og det stemmer åpenbart. Gode tips fra tilfeldige bekjentskaper på min vei tok meg først fra stille Bozious og opp til Fortaleza da ryktene gikk om at FIFA ”fan fest” var veldig bra der. Dog tok jeg den, som noen av dere vet, enda et hakk lenger og bladde opp et pent beløp med reals for å bivåne Brasil-Colombia ringside sammen med 60 000 elleville brasilianere. Og det var verdt hver eneste real. Ingen tvil! Brasilianere er stolte av landet sitt og de går ikke av veien for å vise det. Kvinner som menn. Herlig innstilling!

Dagen etter fikk jeg så et tips om et spesielt sted som bærer navnet Jericoacoara. Jeg googlet litt og var overbevist etter 14 sekunder etter kun å ha sett på bildene. Billett på bussen ble ordnet av den meget trivelige dama på herberget jeg bodde på og jeg var på vei tidlig morgenen etter. Turen dit er noe spesiell, da du ikke kan ta deg til Jericoacoara med en ”vanlig” bil da den siste timen innebærer kjøring under ørken-lignende tilstander der kun 4×4 tar deg frem. Det er for øvrig første gang jeg har sett et skilt som tydelig sier ”vanlige” bilder forbudt langs en ”vei”.

Vel fremme svarte stedet til forventningene. Magiske solnedganger, hengekøyer som dipper nedi ferskvann (det var en herlig liten innsjø like i nærheten) som holder 27-28 grader og igjen, masse trivelige mennesker. Jeg prøvde også sandboard for første og trolig siste gang i mitt liv. Du lander mykt men du har sand i alle tenkelige og utenkelige kroppsåpninger dagene derpå. At Brasil gikk på en stjernesmell av dimensjoner forringer ikke inntrykket fra tre fantastiske dager i Jeri med enda flere hyggelige bekjentskaper.

Jeg var for øvrig også på ”dansefest” mandag kveld med samba ogcongado på programmet, men må bare innrømme at jeg enn så lenge er langt unna å beherske de to dansene. Om det skyldtes for lavt eller for høyt inntak av Caipirinha vet jeg fortsatt ikke, men det er noe jeg definitivt skal undersøke nøyere.

Apropos Caipirinha så fikk jeg to sms fra moderlandet her om dagen. Den ene var fra One Call som kunne informere om at jeg har overskredet kr 500 i datatrafikk i løpet av mine første to uker, mens den andre var fra Nasjonalt folkehelseinstitutt som opplyste om at jeg har oversteget den anbefalte mengden Caipirinha. I løpet av et år. Jeg har selvsagt hevet maksgrensen for begge deler…

En stund etter at vi hadde kommet oss over i en normal buss på veien tilbake til Fortaleza stoppet bussen for å plukke opp passasjerer og jeg så en nydelig skapning bevege seg nedover midtgangen på bussen. Til min store fornøyelse viste det seg at hun faktisk hadde sete ved siden av meg. Jeg var rask til å rette meg opp i ryggen, gjemme unna de sandbedekte føttene og smile mitt peneste smil da hun satte seg til rette ved siden av meg. Lite skjedde siden jeg langt fra behersker språket enda og denne skjønnheten var åpenbart av den fåmælte typen. Det vil si, helt til jeg hadde duppet av og våknet av at hennes hode delvis lå på brystet mitt. Yes!, utbrøt jeg i mitt stille sinn, og det varte ikke lenge før jeg satt og strøk dette nydelige vesenet med de vakre, brune øynene og den herlige kroppslukten på armene, over knærne og langs ryggen.

Da hun så min Polar RS 800CX strålte hun om mulig enda mer og gav tydelige signaler på at hun ville prøve den. Pokker!, enda en golddigger, var den første tanken som slo meg, mens hun håndterte klokka på en måte jeg aldri tidligere hadde opplevd. Men etter hvert gav hun sågar tegn til at hun ville komme enda nærmere og jeg var i den syvende himmel da hun gav tydelige tegn til å ville sitte på fanget mitt. Tommel opp fra meg og ikke lenger etter satt jeg og kysset henne forsiktig i panna mens jeg forsiktig innåndet de nydelige duftene fra hennes hår, alt dette mens hun bare smilte sitt vakreste smil tilbake til meg, fortsatt uten å gi fra seg en eneste lyd… I en slik situasjon ville det jo vært naturlig å avslutte det hele med et mykt og deilig kyss, men alle mine tilnærmelser ble bastant avvist. Smokken skulle ikke under noen omstendigheter ut av hennes munn, men jeg hadde uansett opplevd min første brasilianske ”flørt” med en vakker liten pike, tannløs og uten språk, mens hennes mor bivånet hele seansen fra setet ved siden av…

PS jeg har nå kommet meg til Abadiana utenfor Brasilia og har tatt fatt på den spirituelle delen av min reise. Den ble innledet med tre timer med meditasjon på en hard trebenk med en tynn pute. Vel er jeg viden kjent for å sitte lenge på do, men dette ble for hardt selv for meg. Rompa verket og til og med skuldrene sa fra at dette ble for mye. Så for øyeblikket er jeg overmeditert, men satser på at en deilig middag og en god natts søvn fører til at jeg er fullstendig restituert for neste ”økt” i morgen.

Say shakra!

Dagen i går startet jeg, etter inntak av en særdeles karbohydratrik frokost, med et langt bad sammen med David, en Brentford-støttende engelskmann i 60-årene som jeg møtte ved strandkanten i morges og som har opplevd noe som jeg misunner ham fra dypet av mitt hjerte, og Calum, en herlig fyr fra det skotske høylandet med særdeles skjør hud. Til dags dato er han den eneste jeg kjenner som kan vise til en fersk førstegradsforbrenning av venstre overarm etter to timer i sola og dekket med solfaktor 50. Ja, og i tillegg til disse to – en liten armada med delfiner på jakt etter mat og litt moro. Et fantastisk skue og få oppleve naturen utfolde seg og se fiskene svømme og hoppe for livet med sultne delfiner i finnene. Ferske observasjonsstudier tyder på at delfinene vinner i de fleste tilfeller. Akkurat som Tyskland…

Pipa er stedet hvor delfinene hopper, damene danser og turistene fyller hovedgata så å si hver kveld. Og for en ensom nordmann på tur med særs begrensede ferdigheter i portugisisk så var det et lite paradis som åpnet seg da jeg kom ned hit og kunne snakke engelsk med Josh, Dana og Nathalie fra Regina, Canada (ja, jeg måtte spørre to ganger om navnet på stedet de kommer fra), litt tysk med Ramon og Paul fra Sveits, litt svensk med Klara fra Småland og litt norsk med Constanca fra Uruguay som har tilbrakt et lite år på Geithus.

Pipa ble oppdaget av surfere en gang på 70-tallet, og det er trolig de samme folkene som setter dagsorden her fortsatt. Her er det flere spisesteder og puber enn det er tilskuere på Kammas hjemmekamper og det later ikke til å være regler for hva man kan foreta seg. Kjøp drinken inne i baren og ta den med ut på gata eller kjøp en kald øl av fyren på hjørnet og ta den med inn på puben. Alt går. Alt funker. Og i tillegg til at selve festen finner sted ute i hovedgata har de strender som kan ta pusten fra de fleste.

For øvrig er brasilianere er fint folkeferd. Uansett hva du spør de om – hva klokka er, hvor mye ting koster, hvilken vei du skal gå eller om du kan få ta med deg dama deres hjem til Norge så er svaret det samme; tommel opp! Tommel opp – uansett! Herlig innstilling, men GPS er greit å ha.

Og så er de ekstremt gode på en ting til, og det er å holde ting kaldt. Vel, det gjelder åpenbart ikke hodet under straffesparkkonkurranser, men definitivt når det kommer til drikkevarer. For en som ikke er spesielt glad i øl er det helt fantastisk hvordan de greier å ta livet av så godt som all smak ved å servere ølet rett over frysepunktet. Muito bom!

Etter å ha blitt overbevist av Bill fra Sydney tar jeg turen videre fra Natal til Fortaleza med nattbuss i kveld. FIFAS fan-fest skal visstnok være veldig bra der oppe, og i morgen møter Brasil Colombia i Fortaleza. Jeg skal forhøre meg om billetter men jeg er redd de kan bli veldig dyre selv om jeg nå vil gjøre et drastisk hopp i bo-komfort da det trolig blir herberger fra nå av.

Ja, og David og det jeg misunner ham? David ble med en kompis som er West Ham-supporter opp til Liverpool og Anfield på en kamp mot slutten av sesongen en gang på 70-tallet. Liverpool vant ligaen den dagen og David fikk se Emlyn Hughes løfte pokalen foran et fullsatt Anfield og et stående The Kop…

YNWA, folks!

Under et bilde av Stela med sin far. Stela bodde i samme pousada (gjestehus/B&B) som meg i Pipa og vi spiste frokost sammen daglig.

Etter utallige(…) oppfordringer har jeg latt meg overtale til å skrive en aldri så liten blogg om min reise som jeg så vidt har tatt fatt på. Bloggen vil forhåpentligvis fungere som en reisedagbok for min egen del og en mulighet for dere der hjemme som ønsker det, til å følge meg på min ferd ut i det ukjente.

Mange av dere kjenner jo til reiseruta mi, og jeg ankom altså Brasil for to dager siden. De første to ukene skal jeg etter planen tilbringe i Natal, eller i alle fall i nærheten av Natal. Jeg bor på en søvndyssende plass som heter Bouzos, og i tillegg til meg utgjør en norsk familie på fire resten av turistene her. Resten av landsbyen består av dorske katter, bjeffende hunder, kaklende høner, et ukjent antall maur og særdeles trivelige brasilianere.

Bouzos skulle nok bli et sydende turiststed for aldrende nordmenn og likesinnede fra andre land skal man legge de halvferdige og forlatte byggeprosjektene til grunn, men den bobla sprakk nok raskere enn skulderen til Chiellini heles etter gårsdagens episode.

En episode som for øvrig ble bivånet fra tilskuerplass, da det var den siste kampen som ble spilt her i Natal og jeg fikk ordnet meg billett til under pålydende fra en amerikaner jeg traff på vei inn til stadion. Jeg skal ikke gå mer inn på den triste hendelsen, og kampen i seg selv var heller ikke noe fyrverkeri før det siste kvarteret, men det var derimot full fest etterpå blant gråtkvalte, velvoksne menn fra et land med langt færre innbyggere enn Norge men med vesentlig flere gode fotballspillere. Kanskje var det ikke tilfeldig at herr Høgmo passerte meg utenfor stadion etter kampen…

For øvrig vil jeg nevne at det er svært få brasilianere som snakker engelsk, og jeg snakker dessverre relativt dårlig portugisisk, men det hindrer de ikke fra å starte lange samtaler med deg. Inntrykket mitt til nå er at de er veldig trivelige og hjelpsomme, men å ta bussen her er som å spille russisk rulett. Bussjåførene kjører som de har både makuladegenerasjon og grå stær i busser de rappa for et kvarter siden på veier som får norsk telehiv til å fremstå som en velsignelse.

Mitt første blogginnlegg vil jeg avslutte med å slå et slag for bidèn, et ikke ukjent innslag i norske hjem for en del år siden men noe som åpenbart er på vei ut til fordel for noe så trivielt og kjipt som toalettpapir. Undertegnede glemte å kjøpe toalettpapir første kvelden, og kombinasjonen av jetlag og overtrykk førte til at jeg satte meg på do og lot det stå til morgenen etter da konsekvensene plutselig slo meg. Da var det bare å ty til den lille ”dusjen” som var praktisk plassert rett ved toalettet, og nå er jeg usikker på om jeg i det hele tatt skal kjøpe inn toalettpapir. Å dusje seg ”der bak” er veldig renslig, veldig billig, veldig miljøvennlig og vel… litt pirrende på en 100 % heteroseksuell måte :)

Voksne menn kan også gråte…

Ciao!

Stian