Etter utallige(…) oppfordringer har jeg latt meg overtale til å skrive en aldri så liten blogg om min reise som jeg så vidt har tatt fatt på. Bloggen vil forhåpentligvis fungere som en reisedagbok for min egen del og en mulighet for dere der hjemme som ønsker det, til å følge meg på min ferd ut i det ukjente.

Mange av dere kjenner jo til reiseruta mi, og jeg ankom altså Brasil for to dager siden. De første to ukene skal jeg etter planen tilbringe i Natal, eller i alle fall i nærheten av Natal. Jeg bor på en søvndyssende plass som heter Bouzos, og i tillegg til meg utgjør en norsk familie på fire resten av turistene her. Resten av landsbyen består av dorske katter, bjeffende hunder, kaklende høner, et ukjent antall maur og særdeles trivelige brasilianere.

Bouzos skulle nok bli et sydende turiststed for aldrende nordmenn og likesinnede fra andre land skal man legge de halvferdige og forlatte byggeprosjektene til grunn, men den bobla sprakk nok raskere enn skulderen til Chiellini heles etter gårsdagens episode.

En episode som for øvrig ble bivånet fra tilskuerplass, da det var den siste kampen som ble spilt her i Natal og jeg fikk ordnet meg billett til under pålydende fra en amerikaner jeg traff på vei inn til stadion. Jeg skal ikke gå mer inn på den triste hendelsen, og kampen i seg selv var heller ikke noe fyrverkeri før det siste kvarteret, men det var derimot full fest etterpå blant gråtkvalte, velvoksne menn fra et land med langt færre innbyggere enn Norge men med vesentlig flere gode fotballspillere. Kanskje var det ikke tilfeldig at herr Høgmo passerte meg utenfor stadion etter kampen…

For øvrig vil jeg nevne at det er svært få brasilianere som snakker engelsk, og jeg snakker dessverre relativt dårlig portugisisk, men det hindrer de ikke fra å starte lange samtaler med deg. Inntrykket mitt til nå er at de er veldig trivelige og hjelpsomme, men å ta bussen her er som å spille russisk rulett. Bussjåførene kjører som de har både makuladegenerasjon og grå stær i busser de rappa for et kvarter siden på veier som får norsk telehiv til å fremstå som en velsignelse.

Mitt første blogginnlegg vil jeg avslutte med å slå et slag for bidèn, et ikke ukjent innslag i norske hjem for en del år siden men noe som åpenbart er på vei ut til fordel for noe så trivielt og kjipt som toalettpapir. Undertegnede glemte å kjøpe toalettpapir første kvelden, og kombinasjonen av jetlag og overtrykk førte til at jeg satte meg på do og lot det stå til morgenen etter da konsekvensene plutselig slo meg. Da var det bare å ty til den lille ”dusjen” som var praktisk plassert rett ved toalettet, og nå er jeg usikker på om jeg i det hele tatt skal kjøpe inn toalettpapir. Å dusje seg ”der bak” er veldig renslig, veldig billig, veldig miljøvennlig og vel… litt pirrende på en 100 % heteroseksuell måte :)

Voksne menn kan også gråte…

Ciao!

Stian