Mitt opphold i Brasil går ubønnhørlig mot slutten. Fire uker har gått fort etter at jeg kom meg avgårde fra folketomme Bozious og de siste dagene har ikke vært noe unntak. Man skulle jo tro at man har all verdens tid når man er backpacker men jeg kan fortelle dere at det er et fryktelig hardt liv.

På herberget her i Rio har jeg blant annet delt rom med en brite ved navn Christopher. Han er 30, har mye hår, reiser enda mer og sover mest. Han har et rekrutteringsfirma som han driver per e-post samt et leilighetskompleks han driver sammen med faren sin. I virkeligheten betyr det at faren driver det siden Christopher stort sett er på reisefot. Christopher fortalte forleden dag at han som regel pleier å ta 14 dager ferie før han reiser ut på sine lange reiser, og gjerne et par uker i etterkant også for å lade opp batteriene igjen… Så for dere som vurderer å backpacke rundt jorda – think again! Dette er kun for de tøffeste av de tøffe. For eksempel må man være oppe før 10 om man skal få den inkluderte frokosten på herberget. Og siden den består av et rundstykke utelukkende bestående av vann, gjær, hvetemel og litt salt, samt juice så kunstig at den får puppene til Pamela til å fremstå naturlige så sier det seg selv at man må komme seg opp i otta. Og for å toppe det hele kan jeg fortelle at i løpet av forrige natt falt det først en eyeliner ned fra køya over. Så en topp før det kulminerte med en pose med shampo, balsam og diverse andre produkter for økt intimhygiene. Hjelm er innkjøpt!

Som sagt – dette er røft! Men stort sett er det veldig bra, og i går opplevde jeg turens høydepunkt til nå – en hel dag i en av Rios beryktede favelaer. I favelaene bor man mer eller mindre oppå hverandre, sanitetsforholdene er så som så og brorparten av Rios 4-5000 årlige drap finner sted her som følge av rivalisering mellom ulike narkogjenger. Husene bygges uten at man eier tomta den bygges på og det er Rios fattige befolkning som følgelig “okkuperer” disse områdene. Vi var så heldige å få bli med Nelson, herbergets nattevakt, opp i favelaen han bor i, en favela som er “passifisert” av myndighetene. Vi, det vil si undertegnede, Anibal fra Chile, Herminia fra Argentina og Yoice fra Sao Paolo, visste allikevel ikke hva vi gikk til.

Det som møtte oss var det jeg har opplevd i resten av Brasil, bare enda sterkere og hjerteligere enn andre steder; imøtekommenhet, engasjement, vennlighet og hjerterom. Og barn som virkelig satte pris på å få besøk. Vi spiste lunsj på et sted som hadde to plastbord i første etasje, ingen i andre men derimot en «heftig» takterasse med to plastbord og en hel masse stoler. Av plast, selvsagt. Dette ble da betraktet som et spisested, og maten, joda, den var god den – tilberedt av gamlemor i familien, servert av barnebarnet mens far sjøl holdt oppsyn med det hele. Og utsikten over Rio var uslåelig. Kort aksepterte de også, utrolig nok, og Nelson bedyret at de også betalte “noe” skatt av det de tok inn. Resten av dagen gikk med til å spille fotball med en gjeng ungdommer samt å leke med Nelsons onkelunger. Vi ble glad i dem og dem i oss, det rant til og med en tåre eller ti fra Mateus, en liten pjokk som forelsket seg totalt i Anibal, da vi måtte dra.

Jeg sitter på flyplassen og venter på flyet som skal ta meg videre fra Brasil til biff – og tangoland – Argentina. Og når jeg reflekterer over de fire ukene jeg har tilbrakt her tenker jeg tilbake på alt som stod i norske aviser og alle advarslene jeg fikk i forkant av turen. Pass på eiendelene dine, se opp for lommetyver, ikke skrik eller løp om du blir ranet, det er kaos på flyplassene, du kan bli lurt. Med fasit i hånd kan jeg si at jo, jeg betalte litt mye for den drosjeturen i Fortaleza, men når man ikke har booket overnatting og ber drosjesjåføren finne et herberge så har man kun seg selv å takke. Utover det, dersom det ikke skulle skje noe i løpet av den neste timen, så har jeg ikke opplevd forsinkelser, køene på flyplassene jeg har vært på har vært kortere enn hjemme og folk har slettes ikke prøvd å lure eller rundstjele en naiv nordmann på tur. Snarere tvert i mot!

Oppsummert: Antallet snille mennesker er vesentlig høyere enn de med uærlige hensikter. That´s a fact!

Adeus e despedida, Brasil

PS innlegget ble skrevet for noen dager siden, så jeg har vært i Buenos Aires noen dager nå.

Tiden går fort når man har det morsomt heter det, og det stemmer åpenbart. Gode tips fra tilfeldige bekjentskaper på min vei tok meg først fra stille Bozious og opp til Fortaleza da ryktene gikk om at FIFA ”fan fest” var veldig bra der. Dog tok jeg den, som noen av dere vet, enda et hakk lenger og bladde opp et pent beløp med reals for å bivåne Brasil-Colombia ringside sammen med 60 000 elleville brasilianere. Og det var verdt hver eneste real. Ingen tvil! Brasilianere er stolte av landet sitt og de går ikke av veien for å vise det. Kvinner som menn. Herlig innstilling!

Dagen etter fikk jeg så et tips om et spesielt sted som bærer navnet Jericoacoara. Jeg googlet litt og var overbevist etter 14 sekunder etter kun å ha sett på bildene. Billett på bussen ble ordnet av den meget trivelige dama på herberget jeg bodde på og jeg var på vei tidlig morgenen etter. Turen dit er noe spesiell, da du ikke kan ta deg til Jericoacoara med en ”vanlig” bil da den siste timen innebærer kjøring under ørken-lignende tilstander der kun 4×4 tar deg frem. Det er for øvrig første gang jeg har sett et skilt som tydelig sier ”vanlige” bilder forbudt langs en ”vei”.

Vel fremme svarte stedet til forventningene. Magiske solnedganger, hengekøyer som dipper nedi ferskvann (det var en herlig liten innsjø like i nærheten) som holder 27-28 grader og igjen, masse trivelige mennesker. Jeg prøvde også sandboard for første og trolig siste gang i mitt liv. Du lander mykt men du har sand i alle tenkelige og utenkelige kroppsåpninger dagene derpå. At Brasil gikk på en stjernesmell av dimensjoner forringer ikke inntrykket fra tre fantastiske dager i Jeri med enda flere hyggelige bekjentskaper.

Jeg var for øvrig også på ”dansefest” mandag kveld med samba ogcongado på programmet, men må bare innrømme at jeg enn så lenge er langt unna å beherske de to dansene. Om det skyldtes for lavt eller for høyt inntak av Caipirinha vet jeg fortsatt ikke, men det er noe jeg definitivt skal undersøke nøyere.

Apropos Caipirinha så fikk jeg to sms fra moderlandet her om dagen. Den ene var fra One Call som kunne informere om at jeg har overskredet kr 500 i datatrafikk i løpet av mine første to uker, mens den andre var fra Nasjonalt folkehelseinstitutt som opplyste om at jeg har oversteget den anbefalte mengden Caipirinha. I løpet av et år. Jeg har selvsagt hevet maksgrensen for begge deler…

En stund etter at vi hadde kommet oss over i en normal buss på veien tilbake til Fortaleza stoppet bussen for å plukke opp passasjerer og jeg så en nydelig skapning bevege seg nedover midtgangen på bussen. Til min store fornøyelse viste det seg at hun faktisk hadde sete ved siden av meg. Jeg var rask til å rette meg opp i ryggen, gjemme unna de sandbedekte føttene og smile mitt peneste smil da hun satte seg til rette ved siden av meg. Lite skjedde siden jeg langt fra behersker språket enda og denne skjønnheten var åpenbart av den fåmælte typen. Det vil si, helt til jeg hadde duppet av og våknet av at hennes hode delvis lå på brystet mitt. Yes!, utbrøt jeg i mitt stille sinn, og det varte ikke lenge før jeg satt og strøk dette nydelige vesenet med de vakre, brune øynene og den herlige kroppslukten på armene, over knærne og langs ryggen.

Da hun så min Polar RS 800CX strålte hun om mulig enda mer og gav tydelige signaler på at hun ville prøve den. Pokker!, enda en golddigger, var den første tanken som slo meg, mens hun håndterte klokka på en måte jeg aldri tidligere hadde opplevd. Men etter hvert gav hun sågar tegn til at hun ville komme enda nærmere og jeg var i den syvende himmel da hun gav tydelige tegn til å ville sitte på fanget mitt. Tommel opp fra meg og ikke lenger etter satt jeg og kysset henne forsiktig i panna mens jeg forsiktig innåndet de nydelige duftene fra hennes hår, alt dette mens hun bare smilte sitt vakreste smil tilbake til meg, fortsatt uten å gi fra seg en eneste lyd… I en slik situasjon ville det jo vært naturlig å avslutte det hele med et mykt og deilig kyss, men alle mine tilnærmelser ble bastant avvist. Smokken skulle ikke under noen omstendigheter ut av hennes munn, men jeg hadde uansett opplevd min første brasilianske ”flørt” med en vakker liten pike, tannløs og uten språk, mens hennes mor bivånet hele seansen fra setet ved siden av…

PS jeg har nå kommet meg til Abadiana utenfor Brasilia og har tatt fatt på den spirituelle delen av min reise. Den ble innledet med tre timer med meditasjon på en hard trebenk med en tynn pute. Vel er jeg viden kjent for å sitte lenge på do, men dette ble for hardt selv for meg. Rompa verket og til og med skuldrene sa fra at dette ble for mye. Så for øyeblikket er jeg overmeditert, men satser på at en deilig middag og en god natts søvn fører til at jeg er fullstendig restituert for neste ”økt” i morgen.

Say shakra!

Dagen i går startet jeg, etter inntak av en særdeles karbohydratrik frokost, med et langt bad sammen med David, en Brentford-støttende engelskmann i 60-årene som jeg møtte ved strandkanten i morges og som har opplevd noe som jeg misunner ham fra dypet av mitt hjerte, og Calum, en herlig fyr fra det skotske høylandet med særdeles skjør hud. Til dags dato er han den eneste jeg kjenner som kan vise til en fersk førstegradsforbrenning av venstre overarm etter to timer i sola og dekket med solfaktor 50. Ja, og i tillegg til disse to – en liten armada med delfiner på jakt etter mat og litt moro. Et fantastisk skue og få oppleve naturen utfolde seg og se fiskene svømme og hoppe for livet med sultne delfiner i finnene. Ferske observasjonsstudier tyder på at delfinene vinner i de fleste tilfeller. Akkurat som Tyskland…

Pipa er stedet hvor delfinene hopper, damene danser og turistene fyller hovedgata så å si hver kveld. Og for en ensom nordmann på tur med særs begrensede ferdigheter i portugisisk så var det et lite paradis som åpnet seg da jeg kom ned hit og kunne snakke engelsk med Josh, Dana og Nathalie fra Regina, Canada (ja, jeg måtte spørre to ganger om navnet på stedet de kommer fra), litt tysk med Ramon og Paul fra Sveits, litt svensk med Klara fra Småland og litt norsk med Constanca fra Uruguay som har tilbrakt et lite år på Geithus.

Pipa ble oppdaget av surfere en gang på 70-tallet, og det er trolig de samme folkene som setter dagsorden her fortsatt. Her er det flere spisesteder og puber enn det er tilskuere på Kammas hjemmekamper og det later ikke til å være regler for hva man kan foreta seg. Kjøp drinken inne i baren og ta den med ut på gata eller kjøp en kald øl av fyren på hjørnet og ta den med inn på puben. Alt går. Alt funker. Og i tillegg til at selve festen finner sted ute i hovedgata har de strender som kan ta pusten fra de fleste.

For øvrig er brasilianere er fint folkeferd. Uansett hva du spør de om – hva klokka er, hvor mye ting koster, hvilken vei du skal gå eller om du kan få ta med deg dama deres hjem til Norge så er svaret det samme; tommel opp! Tommel opp – uansett! Herlig innstilling, men GPS er greit å ha.

Og så er de ekstremt gode på en ting til, og det er å holde ting kaldt. Vel, det gjelder åpenbart ikke hodet under straffesparkkonkurranser, men definitivt når det kommer til drikkevarer. For en som ikke er spesielt glad i øl er det helt fantastisk hvordan de greier å ta livet av så godt som all smak ved å servere ølet rett over frysepunktet. Muito bom!

Etter å ha blitt overbevist av Bill fra Sydney tar jeg turen videre fra Natal til Fortaleza med nattbuss i kveld. FIFAS fan-fest skal visstnok være veldig bra der oppe, og i morgen møter Brasil Colombia i Fortaleza. Jeg skal forhøre meg om billetter men jeg er redd de kan bli veldig dyre selv om jeg nå vil gjøre et drastisk hopp i bo-komfort da det trolig blir herberger fra nå av.

Ja, og David og det jeg misunner ham? David ble med en kompis som er West Ham-supporter opp til Liverpool og Anfield på en kamp mot slutten av sesongen en gang på 70-tallet. Liverpool vant ligaen den dagen og David fikk se Emlyn Hughes løfte pokalen foran et fullsatt Anfield og et stående The Kop…

YNWA, folks!

Under et bilde av Stela med sin far. Stela bodde i samme pousada (gjestehus/B&B) som meg i Pipa og vi spiste frokost sammen daglig.