stianpaatur

Dette blogginnlegget må vel sies å være det nærmeste en reiseblogg i ordets rette forstand man kan komme. Klare for en togtur av det spesielle slaget? Godt! La oss tøffe av gårde fra Mandalay (Myanmar)  en meget tidlig tirsdag morgen. Alle ombord!

04.00 Avgang Mandalay stasjon. On time!

04.11 Toget nærmer seg sakte men sikkert en hastighet på ca 15 km/t, dog oppleves det som det går minst like mye sideveis som fremover.

05.03 Tretti minutters uforklarlig stopp der damer med fruktfat hvilende på sine hoder vandrer utrettelig frem og tilbake utenfor toget i håp om salg.

05.10 Konduktøren ber en sveitsisk far og sønn om å snu setet tilbake i fartsretningen etter at de hadde snudd det 90 grader mot vinduet. Det hadde vært noe, NSB!

06.10 Toget stopper. Igjen.

06.11 Toget rygger.

06.13. Toget stopper. Plukker opp ei dame som står langs skinnegangen ”in the middle of nowhere”.

06.27 Toget kjører fremover igjen etter å ha penset inn på nytt spor.

06.33 Noen røyker inne i kupeen. Eller en anne kupe, alle dører er åpme og nesen er sensitiv. Ingen røykelov i Myanmar. Nesten synd ikke en av generalens familie strøk med av lungekreft. Da ville trolig røyking ha blitt like effektivt forbudt som mopeder er det i Yangon etter at generalens sønn døde i en mopedulykke. Asias eneste storby uten en eneste moped…?

06.37 Blader fra tregreiner drysser inn i kupeen gjennom de åpne vinduene etter hvert som toget åler seg frem gjennom til dels tett vegetasjon.

07.38 Med morgenens første solstråler snikende inn gjennom de åpne vinduspostene når vi dagens hittil høyeste hastighet i lett hellende terreng og medvind. Antar vi snuste på ca 50 km/t en kort stund. Dagens hittil kraftigste risting utløser et forsiktig gisp blant mine medpassasjerer på ”Upper Class”.

Ordinary class (tresmak i baken…)

08.24 Stopp i Pyin Oo Lwun. Ca tjue turister med billetter på perrongen hvorav bare et fåtall får komme på toget da de visstnok har glemt å hekte på en ekstra vogn i Mandalay. Shit happens. And then there´s Myanmar…

09.11. Vi rister endelig videre mot vår Hsipaw, vår destinasjon. Visstnok fant de en vogn etter hvert…

09.33 Mens jeg sitter og leser kommer det en tung backpacker-sekk deisende i bakken etter den verste ristingen hittil. Toget stopper for damage control. No casulties.

11.39 Toget stopper for fotografering av den berømte viadukten, Gotleik Viaduct, bygget i 1901 av amerikanere på oppdrag fra britene. Verdens høyeste spenn da den ble bygget. Etter sigende første gang renovert i 1990… ”Ten minutes”, er beskjeden vi får.

11.41 ”The traing is going”, kommer det fra mannen som ser mer ut som en sersjant enn en konduktør. Noe han meget vel kan være for alt jeg vet… Uansett, ti kjappe minutter.

12.45 Førtifem minutter etter vår opprinnelige ankomsttid i Hsipaw finner jeg meg selv løpende ved siden av toget med fem-seks andre turister. Foranledningen var et stopp på en stasjon som dro ut i tid og jeg fant ut at jeg ville kjøpe noe å spise. Mens jeg betaler kommer et tog i motgående retning inn på sporet mellom perrongen jeg befinner meg på og mitt tog. Og akkurat i det det andre toget stopper og blokkerer sporet så blåser lokomotivføreren i togets fløyte som tegn på at det er klart for avgang! Jeg og de andre hiver oss inn i det nærmeste toget, ut på andre siden og begynner å løpe ved siden av vårt eget tog. Mer på grunn av togets forannevnte akselerasjonshastighet enn mine falmende spurtegenskaper får jeg (og forhåpentligvis de andre) hevet meg på og etter hvert returnert til setet der sekk, veske, penger og pass befinner seg… Puh!

13.32 En time og trettito minutter etter opprinnelig ankomst. Begynner å bli smålei og savnet etter NSB blir stadig større, ikke minst på grunn av den stadig tilbakevendende eimen av urin jeg aldri har opplevd på NSB sine tog.

12.42 Hsipaw. Fremme!

12.44 Falsk alarm. Lurer på hvor mange av de som gikk av toget faktisk innser feilen og kommer tilbake?

12.50 Ikke mange…

15.04 Vi snirkler oss frem i en fart du knapt hadde vunnet et maraton med. Magefølelsen sier meg dog at endestasjonen er nær.

15.14 Fremme!i følge konduktørsersjanten som er av typen du ikke setter spørsmålstegn ved. Hopper av! Til tross for inntak av mye rart de siste månedene var magefølelsen fortsatt til å stole på.

Turen tok altså elleve timer og 46 minutter. Distansen er 216 kilometer. Noe som gir en snitthastighet på drøye 18 kilometer i timen. Altså hadde man ikke vunnet et maraton. Men ingen skal si at det ikke var en litt annerledes togtur…

PS Nettstedet tillater meg ikke å laste ned en video av ristingen underveis, men ta en titt på min FB-side, jeg legger ut videoen der.

Stian