stianpaatur

Tiden går fort når man har det morsomt heter det, og det stemmer åpenbart. Gode tips fra tilfeldige bekjentskaper på min vei tok meg først fra stille Bozious og opp til Fortaleza da ryktene gikk om at FIFA ”fan fest” var veldig bra der. Dog tok jeg den, som noen av dere vet, enda et hakk lenger og bladde opp et pent beløp med reals for å bivåne Brasil-Colombia ringside sammen med 60 000 elleville brasilianere. Og det var verdt hver eneste real. Ingen tvil! Brasilianere er stolte av landet sitt og de går ikke av veien for å vise det. Kvinner som menn. Herlig innstilling!

Dagen etter fikk jeg så et tips om et spesielt sted som bærer navnet Jericoacoara. Jeg googlet litt og var overbevist etter 14 sekunder etter kun å ha sett på bildene. Billett på bussen ble ordnet av den meget trivelige dama på herberget jeg bodde på og jeg var på vei tidlig morgenen etter. Turen dit er noe spesiell, da du ikke kan ta deg til Jericoacoara med en ”vanlig” bil da den siste timen innebærer kjøring under ørken-lignende tilstander der kun 4×4 tar deg frem. Det er for øvrig første gang jeg har sett et skilt som tydelig sier ”vanlige” bilder forbudt langs en ”vei”.

Vel fremme svarte stedet til forventningene. Magiske solnedganger, hengekøyer som dipper nedi ferskvann (det var en herlig liten innsjø like i nærheten) som holder 27-28 grader og igjen, masse trivelige mennesker. Jeg prøvde også sandboard for første og trolig siste gang i mitt liv. Du lander mykt men du har sand i alle tenkelige og utenkelige kroppsåpninger dagene derpå. At Brasil gikk på en stjernesmell av dimensjoner forringer ikke inntrykket fra tre fantastiske dager i Jeri med enda flere hyggelige bekjentskaper.

Jeg var for øvrig også på ”dansefest” mandag kveld med samba ogcongado på programmet, men må bare innrømme at jeg enn så lenge er langt unna å beherske de to dansene. Om det skyldtes for lavt eller for høyt inntak av Caipirinha vet jeg fortsatt ikke, men det er noe jeg definitivt skal undersøke nøyere.

Apropos Caipirinha så fikk jeg to sms fra moderlandet her om dagen. Den ene var fra One Call som kunne informere om at jeg har overskredet kr 500 i datatrafikk i løpet av mine første to uker, mens den andre var fra Nasjonalt folkehelseinstitutt som opplyste om at jeg har oversteget den anbefalte mengden Caipirinha. I løpet av et år. Jeg har selvsagt hevet maksgrensen for begge deler…

En stund etter at vi hadde kommet oss over i en normal buss på veien tilbake til Fortaleza stoppet bussen for å plukke opp passasjerer og jeg så en nydelig skapning bevege seg nedover midtgangen på bussen. Til min store fornøyelse viste det seg at hun faktisk hadde sete ved siden av meg. Jeg var rask til å rette meg opp i ryggen, gjemme unna de sandbedekte føttene og smile mitt peneste smil da hun satte seg til rette ved siden av meg. Lite skjedde siden jeg langt fra behersker språket enda og denne skjønnheten var åpenbart av den fåmælte typen. Det vil si, helt til jeg hadde duppet av og våknet av at hennes hode delvis lå på brystet mitt. Yes!, utbrøt jeg i mitt stille sinn, og det varte ikke lenge før jeg satt og strøk dette nydelige vesenet med de vakre, brune øynene og den herlige kroppslukten på armene, over knærne og langs ryggen.

Da hun så min Polar RS 800CX strålte hun om mulig enda mer og gav tydelige signaler på at hun ville prøve den. Pokker!, enda en golddigger, var den første tanken som slo meg, mens hun håndterte klokka på en måte jeg aldri tidligere hadde opplevd. Men etter hvert gav hun sågar tegn til at hun ville komme enda nærmere og jeg var i den syvende himmel da hun gav tydelige tegn til å ville sitte på fanget mitt. Tommel opp fra meg og ikke lenger etter satt jeg og kysset henne forsiktig i panna mens jeg forsiktig innåndet de nydelige duftene fra hennes hår, alt dette mens hun bare smilte sitt vakreste smil tilbake til meg, fortsatt uten å gi fra seg en eneste lyd… I en slik situasjon ville det jo vært naturlig å avslutte det hele med et mykt og deilig kyss, men alle mine tilnærmelser ble bastant avvist. Smokken skulle ikke under noen omstendigheter ut av hennes munn, men jeg hadde uansett opplevd min første brasilianske ”flørt” med en vakker liten pike, tannløs og uten språk, mens hennes mor bivånet hele seansen fra setet ved siden av…

PS jeg har nå kommet meg til Abadiana utenfor Brasilia og har tatt fatt på den spirituelle delen av min reise. Den ble innledet med tre timer med meditasjon på en hard trebenk med en tynn pute. Vel er jeg viden kjent for å sitte lenge på do, men dette ble for hardt selv for meg. Rompa verket og til og med skuldrene sa fra at dette ble for mye. Så for øyeblikket er jeg overmeditert, men satser på at en deilig middag og en god natts søvn fører til at jeg er fullstendig restituert for neste ”økt” i morgen.

Say shakra!