Mitt opphold i Brasil går ubønnhørlig mot slutten. Fire uker har gått fort etter at jeg kom meg avgårde fra folketomme Bozious og de siste dagene har ikke vært noe unntak. Man skulle jo tro at man har all verdens tid når man er backpacker men jeg kan fortelle dere at det er et fryktelig hardt liv.

På herberget her i Rio har jeg blant annet delt rom med en brite ved navn Christopher. Han er 30, har mye hår, reiser enda mer og sover mest. Han har et rekrutteringsfirma som han driver per e-post samt et leilighetskompleks han driver sammen med faren sin. I virkeligheten betyr det at faren driver det siden Christopher stort sett er på reisefot. Christopher fortalte forleden dag at han som regel pleier å ta 14 dager ferie før han reiser ut på sine lange reiser, og gjerne et par uker i etterkant også for å lade opp batteriene igjen… Så for dere som vurderer å backpacke rundt jorda – think again! Dette er kun for de tøffeste av de tøffe. For eksempel må man være oppe før 10 om man skal få den inkluderte frokosten på herberget. Og siden den består av et rundstykke utelukkende bestående av vann, gjær, hvetemel og litt salt, samt juice så kunstig at den får puppene til Pamela til å fremstå naturlige så sier det seg selv at man må komme seg opp i otta. Og for å toppe det hele kan jeg fortelle at i løpet av forrige natt falt det først en eyeliner ned fra køya over. Så en topp før det kulminerte med en pose med shampo, balsam og diverse andre produkter for økt intimhygiene. Hjelm er innkjøpt!

Som sagt – dette er røft! Men stort sett er det veldig bra, og i går opplevde jeg turens høydepunkt til nå – en hel dag i en av Rios beryktede favelaer. I favelaene bor man mer eller mindre oppå hverandre, sanitetsforholdene er så som så og brorparten av Rios 4-5000 årlige drap finner sted her som følge av rivalisering mellom ulike narkogjenger. Husene bygges uten at man eier tomta den bygges på og det er Rios fattige befolkning som følgelig “okkuperer” disse områdene. Vi var så heldige å få bli med Nelson, herbergets nattevakt, opp i favelaen han bor i, en favela som er “passifisert” av myndighetene. Vi, det vil si undertegnede, Anibal fra Chile, Herminia fra Argentina og Yoice fra Sao Paolo, visste allikevel ikke hva vi gikk til.

Det som møtte oss var det jeg har opplevd i resten av Brasil, bare enda sterkere og hjerteligere enn andre steder; imøtekommenhet, engasjement, vennlighet og hjerterom. Og barn som virkelig satte pris på å få besøk. Vi spiste lunsj på et sted som hadde to plastbord i første etasje, ingen i andre men derimot en «heftig» takterasse med to plastbord og en hel masse stoler. Av plast, selvsagt. Dette ble da betraktet som et spisested, og maten, joda, den var god den – tilberedt av gamlemor i familien, servert av barnebarnet mens far sjøl holdt oppsyn med det hele. Og utsikten over Rio var uslåelig. Kort aksepterte de også, utrolig nok, og Nelson bedyret at de også betalte “noe” skatt av det de tok inn. Resten av dagen gikk med til å spille fotball med en gjeng ungdommer samt å leke med Nelsons onkelunger. Vi ble glad i dem og dem i oss, det rant til og med en tåre eller ti fra Mateus, en liten pjokk som forelsket seg totalt i Anibal, da vi måtte dra.

Jeg sitter på flyplassen og venter på flyet som skal ta meg videre fra Brasil til biff – og tangoland – Argentina. Og når jeg reflekterer over de fire ukene jeg har tilbrakt her tenker jeg tilbake på alt som stod i norske aviser og alle advarslene jeg fikk i forkant av turen. Pass på eiendelene dine, se opp for lommetyver, ikke skrik eller løp om du blir ranet, det er kaos på flyplassene, du kan bli lurt. Med fasit i hånd kan jeg si at jo, jeg betalte litt mye for den drosjeturen i Fortaleza, men når man ikke har booket overnatting og ber drosjesjåføren finne et herberge så har man kun seg selv å takke. Utover det, dersom det ikke skulle skje noe i løpet av den neste timen, så har jeg ikke opplevd forsinkelser, køene på flyplassene jeg har vært på har vært kortere enn hjemme og folk har slettes ikke prøvd å lure eller rundstjele en naiv nordmann på tur. Snarere tvert i mot!

Oppsummert: Antallet snille mennesker er vesentlig høyere enn de med uærlige hensikter. That´s a fact!

Adeus e despedida, Brasil

PS innlegget ble skrevet for noen dager siden, så jeg har vært i Buenos Aires noen dager nå.

Etter utallige(…) oppfordringer har jeg latt meg overtale til å skrive en aldri så liten blogg om min reise som jeg så vidt har tatt fatt på. Bloggen vil forhåpentligvis fungere som en reisedagbok for min egen del og en mulighet for dere der hjemme som ønsker det, til å følge meg på min ferd ut i det ukjente.

Mange av dere kjenner jo til reiseruta mi, og jeg ankom altså Brasil for to dager siden. De første to ukene skal jeg etter planen tilbringe i Natal, eller i alle fall i nærheten av Natal. Jeg bor på en søvndyssende plass som heter Bouzos, og i tillegg til meg utgjør en norsk familie på fire resten av turistene her. Resten av landsbyen består av dorske katter, bjeffende hunder, kaklende høner, et ukjent antall maur og særdeles trivelige brasilianere.

Bouzos skulle nok bli et sydende turiststed for aldrende nordmenn og likesinnede fra andre land skal man legge de halvferdige og forlatte byggeprosjektene til grunn, men den bobla sprakk nok raskere enn skulderen til Chiellini heles etter gårsdagens episode.

En episode som for øvrig ble bivånet fra tilskuerplass, da det var den siste kampen som ble spilt her i Natal og jeg fikk ordnet meg billett til under pålydende fra en amerikaner jeg traff på vei inn til stadion. Jeg skal ikke gå mer inn på den triste hendelsen, og kampen i seg selv var heller ikke noe fyrverkeri før det siste kvarteret, men det var derimot full fest etterpå blant gråtkvalte, velvoksne menn fra et land med langt færre innbyggere enn Norge men med vesentlig flere gode fotballspillere. Kanskje var det ikke tilfeldig at herr Høgmo passerte meg utenfor stadion etter kampen…

For øvrig vil jeg nevne at det er svært få brasilianere som snakker engelsk, og jeg snakker dessverre relativt dårlig portugisisk, men det hindrer de ikke fra å starte lange samtaler med deg. Inntrykket mitt til nå er at de er veldig trivelige og hjelpsomme, men å ta bussen her er som å spille russisk rulett. Bussjåførene kjører som de har både makuladegenerasjon og grå stær i busser de rappa for et kvarter siden på veier som får norsk telehiv til å fremstå som en velsignelse.

Mitt første blogginnlegg vil jeg avslutte med å slå et slag for bidèn, et ikke ukjent innslag i norske hjem for en del år siden men noe som åpenbart er på vei ut til fordel for noe så trivielt og kjipt som toalettpapir. Undertegnede glemte å kjøpe toalettpapir første kvelden, og kombinasjonen av jetlag og overtrykk førte til at jeg satte meg på do og lot det stå til morgenen etter da konsekvensene plutselig slo meg. Da var det bare å ty til den lille ”dusjen” som var praktisk plassert rett ved toalettet, og nå er jeg usikker på om jeg i det hele tatt skal kjøpe inn toalettpapir. Å dusje seg ”der bak” er veldig renslig, veldig billig, veldig miljøvennlig og vel… litt pirrende på en 100 % heteroseksuell måte :)

Voksne menn kan også gråte…

Ciao!

Stian